Jeg vet ikke hvordan det er å være skilt. Jeg vet ikke hvordan det er å være forelder. Jeg vet bare hvordan det har påvirket meg som barn.
I dette innlegget skriver en 16 år gammel jente om hvordan det er og har vært å være skilsmissebarn.
Da jeg var fire år, bodde jeg ikke lenger på ett sted. Eller, jeg gjorde jo det. Bare ikke på heltid. Hver søndag hadde jeg et par bager liggende på rommet, og sammen med søsteren min skulle jeg ut på en liten kjøretur som tok cirka tre minutter.
Avstanden mellom husene var ikke særlig stor, men likevel, jeg hadde to hjem.
Mamma og pappa hadde mulighet til å bo bare et par kilometer unna hverandre. Det har gjort ting litt lettere.
Ikke nok med at den jeg savna bare var en telefon unna, jeg hadde også mulighet til å få en klem i løpet av kort tid, hvis det passet seg sånn med våre forskjellige timeplaner.
Ting ble mer innviklet
Jeg hadde ingen ting med bestemmelsen om en 50/50-ordning å gjøre. Det ble sånn, og jeg stilte heller aldri spørsmålstegn ved den da.
Det er kanskje ikke så rart. Jeg hadde vært på jorda i fire korte år, og visste lite om hva en skilsmisse egentlig var. Etter hvert som jeg og storesøsteren min ble eldre, ble ting litt mer innviklet.
Vi hadde begge en voldsom runde med gråt hver søndag når vi ble levert til motsatt forelder. Det var vanskelig å gi den siste klemmen.
Det ble vanskelig å dra når man visste at den ene forelderen ble værende alene i en uke. Dette holdt på i til sammen flere år, ettersom vi startet og sluttet med det på ulik tid.
Dårlig samvittighet
Samvittighet? Ja, det er et stort ord for meg. Jeg har slitt med det helt siden den gangen. Ordet binder jeg oftest sammen med «dårlig» foran.
Jeg fikk dårlig samvittighet for alt. Det var min skyld at forholdet til mamma og pappa gikk i vasken. Det var min skyld at en av dem feiret jul uten barna sine annethvert år. Det var min skyld at ting ble vanskelige.
Jeg hadde ikke trengt å bli eksponert for så mye vonde følelser. Jeg hadde ikke trengt å få vite hvor lei seg pappa ble når jeg dro.
Jeg hadde ikke trengt å vite at huset var så tomt uten meg. Jeg hadde heller ikke trengt å få alle de telefonene som minnet meg på at noen var alene, men at det var ikke meg.
Jeg hadde ikke trengt å høre mer enn et par ord som ikke var negativt ladet. Hva med: «Kos deg masse, så sees vi om en uke!»?
Ettersom jeg ble eldre, fant jeg ut at denne ordningen ble vanskeligere og vanskeligere å fortsette med. Jeg var konstant sliten, følte meg aldri hjemme.
Jeg levde i en bag, og rakk sjelden å pakke alt ut før det skulle pakkes ned igjen. Min storesøster, som var fire år eldre enn meg, hadde allerede valgt å bli boende hos mamma permanent.
Vi så hverandre ikke like ofte, siden samværsordningen vår ikke lenger var lik. Dette synes jeg både var bra og dårlig.
Bra fordi jeg slapp den konstante kranglingen mellom henne og pappa. Dårlig fordi jeg ikke hadde henne tilgjengelig rundt meg hele tiden.
Stressende
Til slutt sprakk boblen. Kranglene med pappa ble hyppigere og hyppigere. Jeg ble mer sliten og irritert.
Forsiktig og uten å fortelle det direkte til pappa, utvidet jeg tiden hos mamma med en uke. Altså bodde jeg to uker hos mamma og en uke hos pappa.
Pappa hadde fått ny samboer med barn, noe som gjorde det enklere å gjennomføre. Men heller ikke dette funket lenge.
Stresset stoppet ikke. Jeg visste at den bagen ventet på å bli fylt med klær, sko og skolesaker.
Jeg valgte å flytte til mamma permanent da jeg var 13 år gammel. Det er vanskeligste valget jeg noen gang har tatt.
Pappa ble knust. Var jeg ikke glad i ham mer? Følte jeg meg ikke trygg der? Hva var årsaken, og hvorfor var det ikke hos han jeg ville bo?
Det ble så mange spørsmål, og jeg måtte svare på følelser jeg aldri kan ta stilling til.
Glad i begge to
Jeg vet ikke hvordan det er å være skilt. Jeg vet ikke hvordan det er å være forelder. Jeg står med kun et synspunkt, og for meg er det dette jeg måtte ta utgangspunkt i.
Jeg har aldri vært noe mindre glad i pappa, men det er ikke unaturlig at jenter får et spesielt bånd med sin mor.
Jeg flyttet til mamma fordi jeg der fikk en ro jeg trengte. Jeg omtalte det som mitt hjem, og det var her jeg ville være.
Jeg har i ettertid satt pris på at mine foreldre, tross vanskelige følelser, lot meg ta valget på egenhånd. Jeg ble hørt, og jeg fikk mulighet til å ta et valg basert på mine egne behov.
Viktig å bli hørt
Å bli hørt er viktig for oss alle. Enda viktigere er det at valget blir respektert.
Jeg har ikke valgt å være et skilsmissebarn. Det er ikke min skyld at jeg ikke har begge foreldrene mine under samme tak. Det har jeg lært i ettertid.
Det tok mange år før jeg innså at det er den tankegangen jeg skal ha.
Man skal være forsiktig når man uttaler seg om hvilken samværsordning som er den beste.
Hvordan skal man kunne finne ett svar når alle mennesker er individer med forskjellige behov? Det går ikke.
For min del funket 50/50-ordningen til jeg ble stor nok til å bli reflektert over hva jeg ønsket og ikke ønsket.
Fra jeg var 13 år og til nå, når jeg snart fyller 17 år, er det beste for meg å bo i ett hus. Jeg trives ikke med å bo i en bag.